Thanksgiving-break! del 2, del 2

Ok, så jeg hadde da denne flotte holdningen og var skikkelig gira for treningen men alt ble mer eller mindre ødelagt og humøret mitt er helt på bånd(nesten, skypet med Åshild Nilssen, hjalp litt...).
Så klokken er 3:25, treningen begynner om 5 minutter og jeg venter enda på å bli plukket opp. Jeg begynner å bli stressa og til slutt ringer jeg Jennifer. Hun har glemt å spørr om de kan plukke meg opp og Payton er ikke hjemme. Jeg blir litt mer stresset. Hun sier hun skal prøve å ringe dem, og etter ca. 10 minutter ringer hun opp igjen og forteller at Payton er på vei.
Klokken er 3:43 og Payton er kommet hjem. Vi raser ned den glatte veien og er fremme etter ca. 8 minutter.
Jeg er nesten en halv time for sen og den ene skoen min er enda i skapet mitt, så jeg springer og henter den før jeg kan begynne å trene. Heldigvis ble ikke trenerne sinte, de var faktisk bare glade for å se meg :)

Ok, det var stressende, og øyet mitt driver å hopper opp og ned, ryninger kinda... tror jeg er litt stresset.

Treningen er ferdig og jeg ser verken noen fra familen min eller Miranda/Holly som av og til kjører meg hjem. Jeg blir litt bekymret, men spør om Karli ska til moren sin, for da kan jeg sitte på hjem. Det ska hun selvfølgelig ikke.
Jeg tar frem mobilen min(den norske) og finner heldigvis Paytons nummer innpå. Desverre funker ikke den stygge mobilen, og etter hvert forsøk på å sende melling går det ca. 3 minutter før den gir beskjed om at jeg ikke kan senne mellingen. Dette gjentar seg ca. 5 ganger.

Det har nå blitt helt mørkt inne på skolen og alle har dratt hjem. Jeg kjenner at jeg begynner å bli utrolig stresset og prøver å holde meg rolig, men jeg lover dere, å være alene innpå en skole i mørket uten å vite hvordan jeg skal komme meg hjem(Rick og Jennifer jobber/er på møte hele kvelden) og er sulten og trøtt etter 2 timer med trening.

Jeg begynner å vandre i gangene og finner frem til kontoret. Jeg er fremdeles ganske redd og tårene renner ned skinnende mine, selv om jeg vet at alt vil gå bra. Inne på kontret er det lys, og jeg kjenner lettelsen komme over meg. Heldigvis er rektoren der og jeg forklarer hva som har skjedd og han hjelper meg med å ringe hjem. Etter et par forsøk til diverse nummer kommer han frem til Rick som senner Payton for å hente meg. Jeg hater å være avhengig av andre, og savner friheten min... rektoren spørr om jeg vil ha en sjokolade og jeg ler og sier at det ikke er sunt.
45 minutter etter at treningen sluttet kommer endelig Payton og jeg kommer meg hjem, men dagen min er mer eller mindre ødelagt.